Trash Art,
that’s my game. Vel, kanskje ikke bare, og kanskje ikke så tydelig
uttrykt i sin form, siden jeg nå stort sett maler bilder, hvor det første
strøket med helt fersk maling settes på en jomfruelig, hvit flate uten noen
egentlig historie festet til seg. For etter en tid å bli til ferdige bilder med
motiver jeg har båret inni meg og aldri før er sett av andre. Med tilnærminger
til temaer jeg forsøker å få vist til noen, på ett eller annet hvis, fordi jeg
har ting på hjertet jeg ønsker å si. I disse dager avslutter jeg en utstilling
i Galleri VOX, som også sprang ut av dette.
Galleri VOX et prosjekt hvor Fretex er tiltaksarrangør. Og
denne utstillingen består av ti selvportrett hvor jeg har satt meg selv inn i
roller jeg ikke alltid er så bekvem med å forholde meg til, og heller ikke la
andre koble meg opp mot. Jeg tar med andre ord sider ved meg jeg til tider
gjerne skulle hivd på dynga, eller i det minste klare å gjemme bort for andre,
og tar det fram og lager kunst av det. For meg går det an å koble den
handlingen opp mot gjenbruk. Og verdiheving. Som jo også er Fretex sin greie.
Derfor tenkte jeg at det kunne være greit å si noe inne på Fretexbloggen om
dette.
Utstillingen som nå synger på siste verset hos Galleri VOX,
viser de ti selvportrettene som et rom i rommet. Det vil si at de er montert i
en sirkel, hvor motivene er vendt inn mot midten av sirkelen. Utsiden består av
hvite laken donert av Haukeland Sykehus.
Tanken bak det hele var å male bilder av meg selv hvor jeg
kunne, eller måtte, kjenne på ting rundt min egen identitet og historie. Mens
det å vise fram det jeg malte til andre handler kanskje mest om å si noe om
fasade og innhold. Og jeg opplever at en hvit fasade er noe mange av oss
streber etter å etablere, for å dekke over eller overdøve det som måtte finnes
av innhold. I utstillingens tilfelle er fasaden til sirkelen hvit, men
hvitheten skjuler en historie, sin dybde. Så den er på en måte en illusjon. Den
framstår som en relativt glatt overflate. Hvert laken tviholder på sin
historie, og sier ingenting om hvem som har ligget på dem, hva de har gjort
der, om noen har dødd eller født, om det lå en fysisk eller psykisk syk på dem.
De er bare hvite. Nærmest uskyldige i sin renhet. Slik det meste av profilert
renhet gjerne har som mål å skilte skyldfrihet.
Den hvite
sirkelen er likevel ikke sluttet. ”There’s a crack in everything, that’s how
the light gets in”, synger Leonard Cohen. Og slik er det også her. Det
finnes en åpning. Man kan velge å forholde seg til kun den hvite fasaden og hva
den har å tilby, eller en kan gå inn gjennom åpningen og møte det som finnes på
innsiden. Fargene, penselstrøkene, nakenheten, skammen, skylden, lengselen,
angsten og mangfoldet.
Min opplevelse er at ingen som tok turen til Galleri VOX for
å se utstillingen valgte å forholde seg til kun fasaden. De ville ha det
innvendige, og brukte mest tid på å forholde seg til det. Og jeg tenker at slik
er det i vårt daglige liv også. Vi vil alle inn bak fasaden til de vi ønsker å
ha et forhold til. Samtidig tviholder vi på vår egen historie, vår skam, vår
lengsel og vår sårbarhet. Vi vil ha, men vi vil ikke alltid gi. Og fronter
derfor vår fasade så godt vi kan, fordi vi ikke våger annet.
Min neste utstilling, som kommer i mai neste år, vil også
dreie seg om Trash Art, Søppelkunst. Det vil si gjenbruk. Men denne gangen blir
koblingen tydeligere, og det er ikke jeg som er søppelet. Vanlige ting fra
dagliglivet vårt tas ut av sin opprinnelige funksjon, og får en ny. En ny
sjanse, kanskje. Slik vi som arbeider ved Galleri VOX også har fått en ny
sjanse, siden vi alle sliter med psykiske lidelser. Det vil si at vi møtte en
eller annen vegg. På samme måte som mange av dem som jobber i Fretex sine
attføringsprosjekter også gjorde, selv om vegger også kan ha forskjellig natur.
Utstillingen som kommer neste vår har fått arbeidstittelen
”Innerst i hjørnet”. Den vil etter planen bestå av fem tablåer, og hvert tablå
vil handle om en menneskeskjebne. Fem mennesker som på hvert sitt vis kom til
et punkt i livet hvor ting stoppet opp. Én er kanskje rett før det punket, én
med beina solid plantet midt oppe i det og en annen på vei bort. Alle tablåer
lages av søppel, eller ting som kunne gått til gjenbruk, men antagelig ville
blitt kastet. En gammel tv blir en skulptur som samtidig viser en liten film om
transformasjon, gamle gardiner blir til hengende skulpturer, hverdagsting plukkes
fra hverandre og limes sammen igjen på nye måter, løftes opp på pidestaller
eller finner sin plass på gulvet i skyggen av dem, og forsøker på sin egen måte
å illustrere en historie. Hver historie får i tillegg en novelle knyttet til
seg, ett element blant mange. Hvert lille element får en egenverdi og knyttes
sammen til en helhet. Slik vi alle består av mer enn en bastant klump, men av
tusen små elementer som betyr noe. Noen av dem fronter vi, andre forsøker vi å
skjule bak en fasade, men alle er nødvendige for å fortelle historien om oss,
bære byggverket oss. Tar vi vekk en del vi ikke vil vedkjenne oss, tar vi
kanskje bort en del vi virkelig er stolte av samtidig, fordi ting henger
sammen, og vi risikerer derfor å måtte finne noe annet å støtte oss på. Ting vi
illuderer mer enn vi er. Og vi ender i ytterste konsekvens kanskje opp med å
bli kun en illusjon, en overflate eller en balansekunstner ingen egentlig
fatter interesse for, etter at vi har kjørt vårt show og spotlightene som
lyssatte vår fasade er skrudd av.
Vi ønsker alle å være synlige. På ett eller annet vis. Om
bare premissene for det er til vår fordel. Hos Galleri Vox får vi som arbeider
en mulighet til det. Vi sitter ikke gjemt bort bak mørke gardiner, i en hverdag
hvor ingen lenger har bruk for oss. Vi har et arbeid å gå til, og en grunn til
å gjøre det. Samtidig får vi vist fram litt av hvem vi er og hva vi står for.
Vi lager vår kunst og lar andre få ta del i den, stiller vårt arbeid og oss
selv synlige og åpne for hugg. For synlighet handler ikke om kontroll over
sårbarhet. Synlighet handler om å gi kontrollen fra seg. I Galleri VOX sin lille brosjyre har vi brukt
et sitat fra en annen historie jeg skrev en gang. Det går slik:
”Jeg jakter ikke på det vakre, jeg maler kun for å bli sett,
i håp om en dag å bli synlig.”
Jeg tenker at synlighet ikke handler om kun det å vise seg
fram og bli sett av andre, men kanskje enda mer om det å se seg selv. Å se seg selv er vanskelig. Og skummelt.
Fordi vi må bruke et speil. Og da tenker jeg ikke på sminkespeilet, men på
andre mennesker. Det er først i berøringen av et annet menneske vi virkelig blir
til.
Ha en fin dag.
Bjørn
Relevante linker:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar