Kronikk i Bergens Tidene, 21. september: En inkluderende jobbgaranti

Norge er blant landene i verden som bruker mest penger på å få folk tilbake i arbeid. Fretex mener det må stilles høyere krav både til attføringsbedrifter og jobbsøkere som tar del programmene, og innfører som første attføringsbedrift en jobbgaranti som skal få langt flere ut i arbeid.

av Ingvald Hansen, attføringsleder i Fretex.

De siste månedene har mediene satt søkelys på unge menneskers problemer ved å tilpasse seg det ordinære arbeidslivet. Vi er blitt presentert for et nytt verb, ”å Nave”, og vi leser historier om tilsynelatende ressurssterke personer som faller utenfor arbeidslivet på grunn av problemer med sosial tilpasning og høye forventninger.

Vi går mot et brutalisert arbeidsliv, mener noen. Andre tar til orde for å slutte å sy puter under armene på folk og stille større krav til at folk må stå opp om morran. Denne skyttergravspolemikken er lite konstruktiv, og får ikke frem nyansene i hvorfor det kan være vanskelig å tilpasse seg arbeidslivet. Vi tror det handler om å skape et klima der forpliktelser fra begge sider står sterkt. Vi må stille høyere krav, samtidig som vi sikrer bedre oppfølging.

Derfor innfører vi som første attføringsbedrift nå en jobbgaranti.

Garanti som forplikter

Jobbgarantien betyr at alle som blir med i våre attføringsprogrammer, blir garantert minst ett relevant jobbtilbud i en bedrift. Med relevant menes relevante arbeidsområder for arbeidssøker, for eksempel servicenæring eller transport, i et relevant geografisk område. Vi begynner med to av programmene; Kvalifisering og Arbeid med Bistand fra 1. januar 2013, og har som mål at garantien på sikt skal gjelde alle.

Samtidig fjerner vi merkelapper som ”bruker” og ”deltaker”, som stigmatiserer personer på attføring og indirekte uttrykker at de ikke er skikket til en ordentlig jobb. Hos oss heter alle jobbsøkere. Vi tror det er viktig å fjerne denne distinksjonen, fordi symboler former selvforståelsen, og fordi det skaper et a- og b-lag i norsk arbeidsliv.

Uten merkelapper blir det også enklere å stille krav – både til jobbsøkerne og oss selv. For at garantien skal gjelde, forplikter jobbsøkerne seg til en egeninnsats som inkluderer at de må gjennomføre avtalte aktiviteter i sin individuelle plan som opplæring, veiledning og arbeidspraksis i og utenfor Fretex. De må også være aktive søkende etter stillinger .Vi i Fretex må på vår side utarbeide en individuell handlingsplan for hver jobbsøker, ha en fast kontaktperson i avtaleperioden og følge opp handlingsplanen gjennom kompetansebyggende tiltak og jobbsøkeraktiviteter.

Og riset bak speilet? Dersom jobbsøkeren ikke holder sin del av avtalen, gjelder ikke lenger garantien. Så tydelige må vi være. Dersom det er vi som svikter gjennom ikke å ha gitt et relevant jobbtilbud innen fristen, forplikter vi oss til å jobbe videre som om programtiden fortsatt varte – og bære alle kostnader for dette alene.

Reform på reform

Norge er blant de OECD-land som bruker mest offentlige midler på arbeidsinkludering i form av aktive tiltak og ytelser som underbygger deltakelse og arbeidsrettet aktivitet. Målet om å få flere i arbeid og færre på trygd har vært sentralt for flere av reformene på arbeids- og velferdsområdet de siste årene. NHOs satsing ”Ringer i vannet” er et eksempel på et godt tiltak som brukes for å gi flere muligheten til å få et meningsfullt arbeid.

I Fretex vet vi en del om hva arbeid har å si for mennesker. Hver eneste dag møter vi jobbsøkere som ønsker å jobbe, som ønsker å føle en tilhørighet, som ønsker å bidra til samfunnet – men som av ulike grunner trenger veiledning. Arbeid er knyttet til identitet, og vi vet at en jobb gir sosial kompetanse og status. Den mest brukte frasen når gamle kjente møtes er ”hva driver du med?”. Det svaret vi minst av alt ønsker å gi er ”ingenting”.

Krav = omsorg

Men etter å ha falt utenfor – eller aldri engang kommet inn – i arbeidslivet, føler mange naturlig nok en usikkerhet for hva framtiden vil bringe. Jobbgarantien er vår måte å ta bort noe av denne usikkerheten på, slik at søkerne får et tydelig mål å strekke seg mot og slik at de får ro til å ta fatt på veien mot en jobb de trives med og passer til.

Vi tror løsningen for å få flere i arbeid er å nyansere inkluderingsperspektivet, hvilket innebærer at vi må sikre at alle som deltar i arbeidslivet er del av det samme prosjektet – nemlig å bygge samfunnet og skape verdier. Jobbgaranti er en nøkkel for å få flere ut i jobb i løpet av programmene våre.

I det ligger det at det å stille krav til deltagelse, motivasjon og oppfølging blir en del av vår omsorg overfor den enkelte.

Fretex innfører jobbgaranti

Som første attføringsbedrift garanterer Fretex jobbsøkere i sine attføringsprogram et jobbtilbud i løpet av kvalifiseringstiden.

Målet er at flere skal få jobb

- Vi i Fretex og hele attføringsbransjen må bidra til at flere får jobb gjennom programmene våre. Vi må stille krav, til jobbsøkerne og ikke minst oss selv. Det betyr ikke at vi slutter å vise omsorg – fordi det å stille krav er en helt sentral del av det å vise omsorg, sier Ingvald Hansen, personalsjef i Fretex Norge AS.

Hva innebærer en jobbgaranti?

Jobbgarantien består i at Fretex garanterer jobbsøkeren minst ett relevant jobbtilbud innen utløpet av kvalifiseringstiden, det vil si den tiden det tar å gjennomføre attføringsprogrammet. Relevant betyr at det skal være innenfor et arbeidsområde søkeren er trent for, og befinne seg geografisk slik at den kan nås gjennom pendling.

- Som attføringsbedrift blir vi i Fretex i bunn og grunn målt på én eneste ting: Hvor mange mennesker vi bidrar til å få inn i arbeidslivet, sier Hansen.

Med jobbgarantien stiller Fretex økte krav – både til jobbsøkerne og seg selv. For at garantien skal gjelde, forplikter søkerne seg til en egeninnsats som inkluderer at de må gjennomføre avtalte aktiviteter i sin individuelle plan som kurs, veiledning og arbeidspraksis i og utenfor Fretex. De må også være aktivt jobbsøkende. Fretex må på sin side utarbeide en individuell handlingsplan for hver søker, ha en fast kontaktperson i avtaleperioden og følge opp handlingsplanen gjennom kompetansebyggende tiltak og jobbsøkerkurs.

I første omgang gjelder jobbgarantien for to av Fretex sine attføringsprogrammer: Kvalifisering i arbeidsmarkedsbedrift (Kia) og Arbeid med Bistand (AB), med oppstart fra 1. januar 2013.

Og riset bak speilet?

Dersom jobbsøkeren ikke holder sin del av avtalen, gjelder ikke lenger garantien. Dersom det er Fretex som svikter, forplikter de seg til å jobbe videre som om programtiden fortsatt varte.

For mer informasjon, kontakt:
Ingvald Hansen, personalsjef i Fretex Norge AS
Telefon: 404 13　357/51 95 68 84
E-post: ingvald.hansen@fretex.no

Glimt fra hverdagen i Fretex

 

Jeg møtte han en dag rett før jul hvor han hadde det veldig travelt med å gjøre i stand en juletilstelning. Jeg spurte hvordan det gikk og om han hadde det travelt. Han svarte: "Ja, jeg har det travelt. Jeg er helt gåen når jeg kommer hjem. Men det gjør så godt å være skikkelig sliten, for da sover jeg så godt om natten, og da slipper jeg å ta sovemedisin." 

Det er så positivt at deltaker får bruke sine ressurser og oppleve mestring og tilfredsstillelse gjennom arbeid. Og ikke minst kjenne hvor godt det gjør med en velfortjent hvil etter en dags hardt arbeid. Arbeid kan påvirke nattesøvnen og bidra til gode rutiner i hverdagen.

En annen historie handler om en voksen person som kom til Fretex nesten uten arbeidserfaring. Hun hadde en krevende familiesituasjon med mange opplevde tap bak seg. Hun startet i avklaring i Fretex og klarte seg veldig bra. Hun fikk oppmuntrende kommentarer underveis og ble til slutt anbefalt tiltaket Kvalifisering. Da ble hun så glad og takket meg flere ganger, og sa: " Endelig skal jeg også lykkes med noe."

Dette er opplevelser i en hverdag som veileder hos Fretex. Disse historiene er eksempler på at Fretex kan bidra til å gi folk grunn til å tro på fremtiden. Som veileder er det utrolig spennende og givende å få lov til å følge deltakere gjennom slike prosesser som fører til at deltakere opplever mestring og verdighet.

 

Kjersti, veileder

Kanskje kan jeg virkelig bli noe uten mattekunnskaper!

KARRIEREVEILEDNING – et tilbud som flere nå kan få

”Karriere? Men jeg har da ikke studert og ikke heller jobbet sammenhengende over et halvt år!” – er et mulig utrop når temaet karriereveiledning tas opp. Dette er en vanlig og forståelig reaksjon. Ordet karriere har litt ”jappete” klang og kan virke fremmed. De fleste er allikevel interesserte og nysgjerrige på hva som tilbys og alle kan gjøre nytte av karriereveiledning.

Nå har mange veiledere i Fretex  tatt kurset i karriereveiledning og Fretex kan tilby mye mer karriereveiledning. Arbeidet er mer systematisk enn før.

Karriereveiledning egner seg for alle som står i en valgsituasjon yrkesmessig og er usikker på hva som vil være et godt valg. Yrkesvalget blir mer målrettet og feilvalg kan reduseres.

Karriereveiledning er ikke en test, selv om utformingen ligner på en test. Deltakeren svarer på en del spørsmål og veilederen hjelper med å gå i dybden på svarene.  Man gjennomgår tidligere erfaringer fra skole, yrkesliv, fritid osv. Alt dette danner grunnlaget til en oversikt over egne ressurser, hindringer og sider som kan utvikles. Man blir bedre kjent med seg selv, med sine styrker og sine muligheter.

Erfaring viser at prosessen med karriereveiledning kan ”åpne øyne” for sider av livet man ikke har kjent til eller lagt vekt på. Synet kan bli klarere: ”Ja, nå er jeg sikker på veien videre”. Alle opplever at ressursene kommer fram og det styrker selvfølelsen. Samtidig legger man til sides det som intet kan gjøres med. Det er befriende å fokusere på ressurser. ”Kanskje kan jeg virkelig bli noe uten mattekunnskaper!”.

Karriereveiledning er et spennende redskap i attføringsarbeidet. Ønsker både veiledere og deltakere lykke til med å ta karriereveiledning i bruk.

Skrevet av Tytti Vikøren, veileder.

Om en står helt stille, på ett sted, uten å bevege en muskel, har en tatt et valg. Om en tar ett lite steg framover har en også tatt et valg.

LØRDAG MORGEN

Når jeg står opp kl 7 i mitt hjem en lørdag morgen er det stille rundt meg. Min yngste datter sover, min eldste har flyttet ut og etablert seg i egen leilighet. Det eneste som bryter stillheten i rommet her er en lett surring fra de fem akvariene mine og lyden fra tastaturet mens jeg skriver dette.  Når jeg står opp kl 7 i mitt hjem en lørdag morgen er det derimot langt fra rolig i hodet mitt. Når jeg står opp kl 7 en lørdags morgen er det fordi jeg ikke får sove lenger. Fordi det er for urolig i hodet. Og uroen som fikk meg til å stå opp i dag besto av farger, former og streker. Det skyldes et overflødighetshorn av dimensjoner som gyter en kaskade av bilder foran mitt indre øye. Bilder jeg nok aldri kommer til å male, men som likevel gir meg en pekepinn om i hvilken kunstnerisk retning jeg akkurat nå ønsker å gå, og en forståelse for hvilke midler jeg må bruke på veien. Trangen til å skape noe og formidle noe er i blant så sterk at jeg dirrer.

Det er kjekt å ha noe å strekke seg etter, og en framtid å skue mot. Men om en gir seg selv et lite minutt til ettertanke i stedet for å se framover, er det for de fleste mulig å se at en også har beveget seg fram til i dag. Noen tviholder selvfølgelig på det sted hvor de en gang festet sine røtter, i de tankemønstre og de overlevelsesstrategier de kjenner. Men de fleste av oss har blitt preget av de valg vi har gjort, og de valg mennesker rundt oss har gjort, på en slik måte og med en slik konsekvens at vi har en mulighet til å oppdage en bevegelse i livet vårt også i voksenalder.

For mitt eget vedkommende har livet mitt i løpet av en periode på ti, tolv år forandret seg totalt, og fått en helt annet nærhet til de verdinormer jeg har. Sett utenfra er det kanskje ikke det mest storslagne livet jeg lever nå, men sett innenfra består livet mitt de siste årene av en lang rekke utfordringer med en påfølgende lang rekke seire. Og seire er vekst. Mens vekst er bevegelse.

Jeg arbeider ved Galleri Vox. Galleri Vox er en kunstarbeidsplass for mennesker med en psykisk lidelse, som i tilegg har en uføretrygd. Fretex er tiltaksarrangør. I mitt tilfelle kvalifiseres jeg på grunn av en til tider invalidiserende angst. Galleri Vox er ikke et attføringsprosjekt i vanlig forstand. Det vil si at det er ikke et definert mål hos oss at vi skal videre, ut i en eller annen jobb på det åpne arbeidsmarkedet. De som arbeider ved Galleri Vox kan bli der resten av sitt arbeidsliv. Attføringen består i tilbakeføringen til en hverdag med mening, og det er for meg attføring god nok.

For noen år siden besto min hverdag stort sett av et totalt mørke. Etter å ha levd mange år som utøvende kunstner, med villa i åssiden, atelier i underetasjen, Toyota, barn, kone og alt dette som gjør en til etablert middelklasse, raknet alt, og jeg mistet meg selv fullstendig. Det var ikke lenger noe igjen av meg.  Et vanskelig samliv hadde spist opp siste rest av en identitet. Valget mitt ble å forlate alt jeg eide, familien og alt jeg hadde arbeidet for. Det skjedde den 30. mai 2000 i ellevetiden. Jeg gikk fra å ha alt til å ha ingenting i løpet av noen timer. Tok kun med meg klærne mine. Etter det ble livet et enda dypere mørke enn det hadde vært de siste årene.   Enkelte dager var jeg ikke engang i stand til å komme meg opp av sengen. Jeg vågde ikke. Jeg vågde ikke engang å røre en lillefinger. Jeg kunne ligge i et mørkt rom i opptil et døgn av gangen uten å være i stand til å bevege en muskel, mens jeg stirret inn i ingenting. Slik hadde jeg det mer eller mindre i flere år. Men etter hvert oppsto det en bevegelse. Og jeg vågde å ta et lite skritt framover, og så ett til. Jeg etablerte en selvhjelpsgruppe for angst der jeg bodde, tok opp kampen, gikk til retten og fikk omsorgen for mine barn, fikk en ny kjærest, fikk plass ved Galleri Vox og etablerte en helt ny tilværelse. Til jeg i dag opplever et meningsfylt liv ut ifra de forutsetninger jeg nå besitter.

Om du gir deg selv muligheten til å se etter tror jeg du også har det litt slik. Du har det kanskje ikke på samme måten i forhold til angst, handlingslammelse eller totale livsomveltninger, men du har møtt dine egne nærmest ubestigelige fjell, det er jeg sikker på. Kanskje har du kommet kun til foten av fjellet, kanskje står du der nå og skuer oppover, kanskje er du allerede et godt stykke oppe i fjellsiden eller kanskje har du kommet deg over toppen allerede.

 Det er i blant lett å fokusere på de vanskeligheter en har møtt, og det en har mistet på veien. Det er også veldig lett å stagnere i det konglomerat av arr og sår, svik og slag en kanskje har blitt påført, slik at en velger å leve dagene sine med beina godt plantet i en massiv sementblokk i håp om å slippe flere sår eller utfordringer, flere stupbratte fjellsider. Men de fleste av oss har også tilegnet oss noe mer enn sår. Forhåpentligvis også annet enn bitterhet eller dyrking av eget ståsted.  Ved Galleri Vox forsøker vi å fokusere mer på mot og utvikling enn vi gjør på forsvar av våre begrensninger og våre etablerte sannheter.

Jeg er ingen ungdom lenger. Jeg lever med angst. Jeg har ødelagte lunger og kun 1/3 lungekapasitet igjen. Det vil si at dagene mine består av mange utfordringer. Går jeg alene gjennom Bergen by er jeg alltid på vakt. Angsten låser bevegelsene mine og jeg føler jeg beveger meg på en unaturlig måte. Jeg venter å bli angrepet. Noe som skyldes en oppvekst i en sterkt dysfunksjonell familie med mye psykisk og fysisk vold. Går jeg ikke alene, men sammen med noen gjennom Bergen by, i normalt tempo, må jeg velge om jeg vil prate eller opprettholde tempoet. Jeg får ikke surstoff nok til begge deler. Lungene strekker ikke lenger til.  Likevel går jeg i blant gjennom Bergen by. Likevel føler jeg at livet har masse å gi framover. Hver dag er en liten bevegelse i en retning jeg har en viss kontroll over, og jeg lærer noe hver dag. Jeg lærer noe om mine egne begrensinger, og retten min til å ha disse begrensingene. Jeg lærer noe om min egen verdi og andres verdi. I tillegg lærer jeg noe om å sette egne grenser. For meg selv og i forhold til andre. Men jeg lærer også noe om hva jeg får til. Om muligheter. Jeg kan ikke flytte fjell, men jeg kan være i en bevegelse og ta ett lite skritt videre hver dag.

I et lite akvarium på skrivebordet mitt har jeg en vakker liten fisk. Det er en Labidochromis sp. ´Perlmutt´, en hanfisk fra Malawisjøen i Afrika. En ciklide på ca ti centimeter. Den har farger som perlemor, med en skarp gul farge som løper langs ytterste del av ryggfinnen. Denne fisken ble banket solid opp av en annen han, og jeg var redd den kom til å dø. Men jeg fikk reddet den ut av det store akvariet den gikk i, og plassert den i et bitte lite kar på ca 20 liter. Nå har den gått der et par uker, og jeg har pleiet den så godt jeg kan. Den første tiden spiste den ikke i det hele tatt. Det var så vidt den beveget seg, og når den var i bevegelse svømte den på halv tolv. Stort sett lå den stille på bunnen. Men nå har den kommet seg litt. Finnene som hadde blitt bitt i filler har begynt å vokse ut igjen, og den ser i det hele tatt mye bedre ut.

Denne fisken skal ikke tilbakeføres til det store akvariet den kom fra. Det ville blitt dens død. Den skal få et nytt liv i andre omgivelser, slik at den får en framtid. For meg er Galleri Vox en slik framtid.

Om en står helt stille, på ett sted, uten å bevege en muskel, har en tatt et valg. Om en tar ett lite steg framover har en også tatt et valg. Vår verden er stor. I motsetning til min lille Perlmutt i et 20liters akvarium har både du og jeg muligheten til å velge selv hvor vi vil gå, hvilke fjell vi vil bestige, hvilke bur vi vil bryte ut av, om vi vil dele det vi har oppnådd eller om vi vil stå helt stille i håp om at ingen ser oss, ingen berører oss. Og det er ikke verst til valgmuligheter bare det, vil nå jeg si.

Ved Galleri Vox holder vi jevnlige ustillinger. Ta gjerne en tur innom eller besøk oss på vår nettside www.gallerivox.no

I tillegg finner du Galleri Vox på Facebook.  På Facebook finner du også meg.

Mvh

Bjørn Hølbakken